Kommentar av     Ragnar Larsen.

Nestleder Inger Lise Hansen og hennes Kristelig Folkeparti har vært siste ukes politiske snakkis. Debatten i og utenfor partiet vil nok holde seg gående.

         Kristelig Folkeparti er egentlig en koalisjon mellom ulike grupper, men som har hatt forsvaret for kristne grunnverdier som et minste felles multiplum. Dette har nok i atskillig grad kamuflert underliggende konfliktlinjer.

         Når nestleder Hansens intervju med Aftenposten forrige helt utløste så sterke reaksjoner, har det med to forhold å gjøre. For det første fant mange det illojalt av henne å invitere til omkamp om standpunkter som partiet for mindre enn ett år siden vedtok enstemmig på landsmøtet, Inger Lise Hansen inkludert. For det andre gikk hun ut i Aftenposten samme dag som partiet avsluttet sin store konferanse i Stavanger med 350 partifeller fra hele landet. På konferansen hadde hun anledning til å ta debatten internt i samband med drøftingene av partiets strategi, men hun valgte pressen fremfor talerstolen. Dette oppfatter mange som både feigt og illojalt.

         Inger Lise Hansens oppgjør med tradisjonelle KrF-saker med stikkord som Israel, Vinmonopolet, homofilt ekteskap og bekjennelsesplikt for tillitsvalgte er egentlig et farvel til de grunnleggende holdningene som har formet partiet i mer enn trekvart århundre. Dette var å be om bråk.

         Men hun sa mer i avisintervjuet. Nestlederen betonet at KrF må være et klart borgerlig parti, som ikke skal lefle med venstresiden i utrengsmål. Hun ser fordomsfritt på spørsmål om privatisering og behovsprøvd barnetrygd.

         Essensen i Inger Lise Hansens politiske selvransakelse er at hun ønsker å dra KrF til venstre i flere av hjertesakene. Samtidig ønsker hun en høyredreining i den økonomiske politikken og forholdet til EU.

         Som politisk strategi betraktet er dette oppskriften på katastrofe. De i partiet som vil holde fast på Israel-politikken og nei til alt som har med liberale holdninger til homofili å gjøre, de finner ut at det er kort vei til Fremskrittspartiet. KrF'ere som er opptatt av økonomisk utjevning, distriktspolitikk og nei til EU, vil finne nødhavn på venstresiden. Resten vil finne ut at det da bare er helt marginale forskjeller til et lyseblått Høyre eller et lyserødt Ap.

         Inger Lise Hansens tankegang er en resept på å gjøre partiet overflødig. Hvis KrF ikke lenger skal være gjenkjennbart på de hjertesakene som har gjort partiet til en politisk faktor og deltaker i samtlige borgerlige regjeringer de siste 75 årene, da er partiet kort og godt til overs.

         Det er underlig at Kristelig Folkeparti har gjort seg selv så lite i en tid hvor den folkelige interesse for religion og åndelige verdier er større enn på lenge. Det er ikke noe galt med de kristne grunnverdiene, men derimot KrF.

         Det er også påfallende at velgerne svikter KrF i en tid hvor partiet er alene i sentrum, men her ligger også mye av forklaringen. Polariseringen av norsk politikk med en rødgrønn regjeringsblokk og to partier til høyre med en samlet oppslutning på langt over 40 prosent, gjør at partier i midten blir skviset.

         Det er naivt å tro at justering av enkelte programposter vil føre de frafalne tilbake til partiet. KrF's problemer stikker langt dypere enn som så. Inger Lise Hansen har bare pirket i overflaten.

         Men samtidig har hun anvist den brede vei som fører til partiets fortapelse.