Kommentar av     Ragnar Larsen.

Det var statsminister Jens Stoltenberg som i en nyttårstale omtalte det planlagte CO₂-fangstanlegget på Mongstad som ?månelanding?.

         Dette billedlige uttrykket var lånt fra president John F. Kennedy og hans lansering av Apollo-prosjektet for snart 50 år siden, hvor han presenterte USAs planer om bemannet romferd til månen ? noe som også lyktes da Apollo 11 landet 20. juli 1969 og senere brakte astronautene trygt hjem.

         Apollo-prosjektet ble teknologisk helt banebrytende og det var det Jens Stoltenberg også ønsket at CO₂-fangsanlegget på det snart ferdige gasskraftverket på Mongstad skulle bli. Planene ble forelagt Stortinget, hvor olje- og energiminister Odd Roger Enoksen og SV-leder Kristin Halvorsen ?garanterte? at det skulle tas en investeringsbeslutning i 2012 og at anlegget skulle stå ferdig med avgassrensing i full skala i 2014.

         I helgen kunngjorde Regjeringen at hele prosjektet er utsatt. Det blir ikke gjort noe vedtak om å investere gigantbeløp i dette prosjektet før i 2014 og anlegget blir tidligst ferdig i 2018. Det betyr at det er det Stortinget som velges i 2013 som får saken til realitetsbehandling.

         Det er politisk ganske interessant at statsminister Kjell Magne Bondevik og hans regjering gikk av for ti år siden i protest mot at stortingsflertallet ikke ville påby CO₂-rensing av gasskraftverket på Kårstø. For Bondevik & Co ble dette nærmest en politisk samvittighetssak, som gjorde at statsministeren ofret regjeringsmakten på den politiske renhets alter.

         Nå står Stoltenberg-regjeringen ansvarlig for et av de største løftebrudd i moderne norsk historie, men Regjeringen har ikke tenkt at fiaskoen skal få noen konsekvenser for egen posisjon. Trepartiregjeringen fortsetter som om intet skulle være hendt. Den kanskje viktigste symbolsaken på denne siden av årtusenskiftet er falt i grus og oppløst i intet. Månelandingen er blitt til buklanding. Udiskutable løfter er brutt. Prosjektet er i virkeligheten skutt ut i en ukjent fremtid.

         Men Regjeringen later som ingen ting. Slik er det i et land med parlamentarisk unntakstilstand. Fra enkelte SV-hold kommer jammer og fortvilte bønner om å tre ut av regjeringssamarbeidet ? akkurat som om det skulle bringe månelandingen nærmere virkeligheten.

         Det blir også politisk pikant at Statoils gasskraftverk på Mongstad starter i løpet av året. Da det ble gitt utslippstillatelse i 2006, var det en ufravikelig forutsetning at CO₂-rensing i full skala skulle være gjennomført i 2014. Strengt tatt står gasskraftverket følgelig uten gyldig utslippstillatelse. Det skal bli politisk interessant å se hva miljøvernminister Erik Solheim gir av begrunnelse for at kraftverket kan starte likevel ? med utsikter til at gassrensingen er nærmere månen enn virkeligheten.

         Vi er ikke lei oss for at Stoltenbergs månerakett nekter å forlate utskytingsrampen. CO₂-rensing er et vanvittig pengesløseri, som ikke vil være til glede for andre enn dem som gjør gode penger på forsøket på å omgjøre politikernes draumkvede til teknologisk virkelighet.

         Hva slags gagn er det for miljøet å samle kulldioksidet ? når en ikke har noe realistisk plan for hva en skal gjøre av gassen?